Kodeveksling, skjønner du?

I dagens forelesning har vi hatt om etnolekter og språkkontakt.  Under forelesningen kom jeg over et begrep som virket svært interessant, og som jeg skal gå nærmere inn på i dette innlegget. Det begrepet jeg tenker på er: kodeveksling. Kodeveksling er noe de fleste gjør, noen er bevisste på det, mens andre har det så innbakt i språket, at de ikke tenker over det. Jeg skal i dette innlegget først og fremst presisere hva kodeveksling er, og ulike typer kodeveksling. Videre vil jeg reflektere litt rundt hva som faktisk gjør at vi velger å kodeveksle.

Ved flerspråklig kommunikasjon er det vanlig med å bruke flere varianter i en samtale. Denne prosessen kaller vi for kodeveksling. Hvor man da i en og samme samtale har innskudd av ord/ytringer på andre språk. Det finnes ulike former av dette. Britt Mæhlum m.fl.(2008)deler situasjonsintern kodeveksling i tre ulike typer:

Korte innskudd:

Denne formen for kodeveksling foregår ved at man setter inn korte innskudd av ord på andre språk i dagligtalen. Det kan være at man uttaler seg på tyrkisk, men på slutten av setningen kan man legge inn et kort innskudd på norsk. Det kan være ord som: skjønner du? Ikke sant? Liksom eller du vet. Det kan også foregå omvendt, ved at man uttaler seg på norsk, men setter inn innskudd på engelsk som for eksempel: you know eller sorry. Denne måten å veksle på er svært utbredt blant dagens ungdom. Jeg synes det er en artig måte å uttrykke seg på. Det krever heller ikke mye fra vedkommende med tanke på språkkunnskaper og syntaks, da slike ord føyes ofte på slutten av en setning og ødelegger dermed ikke setningsstrukturen.

Vekslings mellom ytringer:

En slik veksling går ut på at man bytter språk fra en ytring til en annen. Dette krever at du har gode kunnskaper i begge språkene, for at du kan skape fornuftige setninger.  Eksempel på det kan være: ”Nå orker jeg ikke mer, come on, let`s og.”.

Veksling innenfor en og samme ytring, setning eller ord:

I denne formen av veksling kan innslag fra et språk til et annet være både deler av ord, hele enkeltord og deler av en ytring (også hel ytring). Et eksempel kan være: pig-en. Her har det engelske ordet pig fått den norske endelsen en. Mange forskere mener at denne formen ikke kan kalles kodeveksling, men bare et lån. Da det engelske ordet har fått norsk bøyningsmorfologi.

Jeg vil si meg uenig på at innslag av ord som pig-en ikke er kodeveksling. Samtidig vil jeg også si meg enig på at slike ord er låneord. Det jeg mener med dette er at å låne ord fra for eksempel engelsk og integrere dem i norsk bøyningsmorfologi er et lån, men også et grunnlag for et nytt språk. Ved å gjøre disse låneordene om til våre egne, gir dem et særpreg. Dette er ord som ikke er godkjent av språkrådet, men hvor plasserer vi da slike ord? Jeg mener at ved å gjøre om ord fra andre språk, gir grunnlaget for et nytt språk. Så når vi da kommer med innslag av slike ord når vi uttrykker oss, så kommer vi med ord som er ”egenskapt”, og dermed føler jeg at vi veksler litt. Det kunne vært ganske artig med et eget språk som er inspirert av språk fra resten av verden.

En annen ting som en kan være oppmerksom når vi veksler, er at vi ikke bare veksler med ord og ytringer fra andre språk. Vi kan gjøre det i et å samme språk. Ved at man for eksempel veksler mellom ulike dialekter.

En kan undre seg over hvorfor folk egentlig kodeveksler? Det kan være mange grunner til, som blant annet at det er folk som mangler kunnskap i et språk, de må da veksle mellom to språk for å kunne skape mening ut av det de sier. Hovedsakelig er kodeveksling brukt for å skape en effekt av det en sier. Kodeveksling sier ofte noe om den kulturelle identiteten til en gruppe mennesker. For eksempel har ”datanerder” en egen måte å prate på, hvor de veksler mellom ord fra ulike språk som er brukt i ”dataverden”.  Andre ganger kan kodeveksling være med på å personifisere, latterliggjøre og ironisere personer. Dette er typisk når man veksler mellom dialekter for å identifisere personer. Enkelte ganger kan ungdommer veksle, for de mener det er tøft.

I mitt syn føler jeg kodeveksling går mye på identitet. Måten en veksler på, sier mye om type person man er. Hvis man behersker flere språk, hvorfor sette begrensninger? Hvorfor ikke bare veksle mellom alle språkene og skape sin egen måte å uttrykke seg på?