Fantastisk litteratur – hvorfor så fantastisk bra?

Dagens forelesning gikk ut på fantastisk- og krim litteratur. Deretter hadde vi om Landet under isen av Lars Mæhle. Jeg personlig er ingen fan av fantastisk litteratur. Det er rett og slett meningsløst for meg å lese sider inn og ut om en verden som ikke finnes, hva er vitsen?

Dette er nå min mening om den type litteratur. Det er mange som rett og slett elsker fantastisk litteratur, spesielt gutter. Jeg som lærer bør kunne anbefale alle typer bøker til mine elever, og jeg vil dermed reflektere over hva det er som gjør denne fantastiske litteraturen så fantastisk bra for noen.

Den fantastiske litteraturen er magisk, eventyrlig, baserer seg på skrekk og myter, den fører leseren inn i en verden som ikke er lik vår egen. Til tider kan handlingen foregå i en verden akkurat lik vår, men med fantastiske innslag. Verdenen vår kan bli truet av noen uhyggelige monstre. Dette setter den perfekte verdenen vår i fare. Litteraturen gir oss en spenning vi ikke kan stå imot, en verdenen vår alt er mulig, ingenting trenger å være fornuftig. Litteratur med en slik verden gir leserne muligheten til å rømme vekk fra den kjedelige grå hverdagen, hvor dag på dag er det samme. Leseren får rett og slett andre impulser.

Men hvor meningsløst er ikke det? Å drømme seg bort til en verden som ikke opptar oss? Eller opptar det oss? Kan disse store stygge monstrene ha en effekt på oss? Dette skal jeg se nærmere på for å kunne forstå hvorfor folk velger å leve seg inn i slike verdener.

I fantastisk litteratur er ofte kampen mellom det gode og det onde sentralt. Bøkene begynner ofte i en harmonisk verden, men denne verdenen blir truet av noen skapninger, som gjør tilværelsen vanskelig. Kampen mellom det gode og det onde starter, og slik vi forventer det, er det den gode siden som til slutt seirer. Dette gir vel oss en viss trygghet? Vi kan vel overføre dette tilbake til vår egen verden. Jeg kan ta Norge som eksempel, her levde vi alle godt i velferdsstaten vår, helt til hele Norges befolkning ble truet den 22.juli. Vi var ikke trygge lengre. Vår gode land hadde blitt angrepet av et monster, et monster som tok mange liv. Befolkningen/staten sto ikke stille, vi kjempet imot ved å stå sammen og vise solidaritet til hverandre og holde vår verden sammen. Vi buret inn monsteret. Vi mistet mange liv, men tilslutt var det den gode siden som seiret. På mange måter kan vi da kanskje si at fantastisk litteratur gir oss håp?

Fantastiske litteraturen skaper altså distanse til vanskelige ting. Det kan være samfunnsproblemer slik jeg nevnte overfor og det kan være emosjonelle problemer.  I fantastisk litteratur er det vanlig at hovedpersonen har magiske evner som gjør at vedkommende blir annerledes. Dette er ikke alltid like lett (for eksempel i skammarens dotter av Lene Kaaberbøl), men etter hvert lærer hovedpersonen at det er greit å være annerledes. Denne mentaliteten har en psykisk effekt på leseren som da for eksempel kan kjenne seg igjen i å kanskje være litt annerledes enn alle andre, uten at det skal være så virkelighetsnært. Fantastiske litteraturen tar også opp konflikter, som i virkeligheten kan være vanskelig å løse. Med andre ord blir mange dilemmaer vi sliter med i vår verden tatt opp i fantastisk litteratur, men i en annen verden enn vår egen (eller vår verden som har fantastiske innslag), som gjør at vi kan løse disse dilemmaene med en avstand som hjelper oss i å forstå hva som er godt og vondt. Man kan forstørre eller overdrive ting uten at det blir helt rart, for dette foregår jo ikke i vår verden. Litteraturen har rett og slett en terapeutisk funksjon.

Den fantastiske litteraturen er ikke bare med på å påvirke oss, den er jo også ganske underholdende for mange. Det er rett og slett spennende å lese fantastisk litteratur, og det gir leseglede.

Kanskje ikke så meningsløst å lese fantastisk litteratur likevel?